S o l

noreply@blogger.com (Sol Skipnes) — Sat, 02 Jun 2012 17:21:00 +0000

- I'll love you forever.
- You will?
- Yes, that's the problem

17. Oversikt over hva du har i veska.

noreply@blogger.com (Sol Skipnes) — Wed, 30 May 2012 23:22:00 +0000

Vesken min dere, den er et kaos av notatbøker, sminke, lommebok, mobil, håndkremer og all mulig dritt man kan slenge inn i en veske. Noen ganger har jeg så mye i disse veskene at jeg ryker dem. Aner ikke hvor mange vesker jeg har kjøpt opp igjennom årene fordi jeg har for mye dritt i dem. Jeg har startet å bli flinkere nå, litt i hvertfall.

En dagsplanlegger
For tiden er det to stykker da jeg har kjøpt en som starter fra juli 2012. Gleder meg til den store forsvinner ut av veska mi. Til tross for mister iPhone så skriver jeg fortsatt alle tingene jeg skal i den boka der. Vel, de bøkene.

Legg merke til alle kulepennene mine.

Noe sminke, som eyeliner og mascara (øyeskygge og andre ting ligger også i en liten sminkepung jeg har i veska) Har også med meg steam cream boksen min overalt. Den er superfin å bruke, samt fin å se på.

Mister iPhone, som jeg fikk tilbake i dag. Gikk 12 dager nå med Samsung Jet. Kan ikke skjønne hva som var så bra med den før, jeg elsker iPhone. Alle burde kjøpe seg en iPhone.

Jeg alltid tonnevis med papirer i bagen av en eller annen grunn, noen ganger en fin notatbok, lommebok, bilnøkler, enda flere penner, et kamera og adgangskort til jobben og fylkeshuset.

Jeg starter å innse hvorfor jeg har så problemer med skuldrene mine, jeg overbelaster de med all den møkka jeg har med meg hver dag. Merker det er bedre etter jeg fikk bil og slipper gå frem og tilbake bussen hele tiden.

The tricky thing is yesterday we were just children playing soldiers, just pretending. Dreaming dreams with happy endings in backyards, winning battles with our wooden swords. But now we've stepped into a cruel world where everybody stands and keeps score

noreply@blogger.com (Sol Skipnes) — Tue, 29 May 2012 18:39:00 +0000

But you've got something they don't.

// photo: Sol Skipnes
// lyric: Taylor Swift - Eyes open

noreply@blogger.com (Sol Skipnes) — Mon, 28 May 2012 01:28:00 +0000

"I have this bad habit of running away from people I love. Literally, I will run away if I get embarrassed, or shy, or overwhelmed, or all of the above.

But you were the first boy to run after me, and I kind of love that about you."

// from: letterstocrushes

// photo: Unknown

Girl, Interrupted

noreply@blogger.com (Sol Skipnes) — Sun, 27 May 2012 23:55:00 +0000

Have you ever confused a dream with life?

Or stolen something when you have the cash?

Have you ever been blue?

Or thought your train moving while sitting still?

Maybe I was just crazy.

Maybe it was the 60's.

Or maybe I was just a girl... interrupted.

"Was I ever crazy? Maybe. Or maybe life is... Crazy isn't being broken or swallowing a dark secret. It's you or me amplified. If you ever told a lie and enjoyed it. If you ever wished you could be a child forever. They were not perfect, but they were my friends and by the '70s, most of them were out living lives. Some I've seen, some never again, but there isn't a day my heart doesn't find them."

//photo: Girl, Interrupted (movie 1999)
//lyric: Girl, Interrupted (movie 1999)

Festivaljomfru

noreply@blogger.com (Sol Skipnes) — Sun, 27 May 2012 18:32:00 +0000

For første gang skal jeg på festival. Hovefestivalen for å være eksakt. Måten det ble avgjort på at jeg drar var en rolig dag på jobb hvor Henriethe begynte å prate om festivaler. En dag etterpå var strandcamp-bilettene i boks (hverken jeg eller Henriethe har telt eller nevneverdig intresse av å sette opp telt så vi kjøpte sånne dyre biletter for å få folk til å gjøre dette for oss) Dette kommer til å bli så bra.

Musikk, øl, nye mennesker og en mulighet til å glemme livet, i hvertfall for en uke. Herregud, jeg gleder meg.

Noen av grunnene til at jeg drar er:
Lana Del Ray
Rise Against
The XX
Ed Sheeran
Snoop Dogg

De jeg håper på å bli bedre kjent med er:
The Shins
M83
BigBang
Emeli Sandé

De jeg dessverre må innom:
Skrillex (Henriethe sa at vi kan ikke dra på Hove uten å være innom konserten deres, jeg tenker to sekunder og så er vi ferdige med dem)

Bare 30 dager igjen så er man i gang. Får vel snart begynne å lete nettet opp og ned etter andre sine festivaltips. Gleder meg til min festivaljomfrudom ryker.

Ikke pust så høyt

noreply@blogger.com (Sol Skipnes) — Thu, 24 May 2012 14:19:00 +0000

Disse dagene som går, tar livet av meg innvendig. 2012 er ikke blitt slik jeg planla det skulle bli, det er hittill blitt en katastrofe av ødelagte planer, fremtider og drømmer. Jeg vet stor sett ingenting lenger, annet enn at jeg innvendig har gitt litt opp på livet. Noe som er meget tragisk, ettersom sommeren er her for fult, gradestokken viser over 25 grader i solen, shorts og skjørt er fremme, bryggepils, stjerneklare netter man kan sitte ute og lettkledde mennesker overalt.

Folk blir forelsket om sommeren og det er den delen som tar livet av meg, for hjertet mitt er allerede borte for lengst, hjertet mitt er ditt. Når vi runder ett år å ha kjent hverandre, på nøyaktig den datoen runder vi et halvt år fra hverandre. Det gjør denne sommeren bitter og deprimerende. For jeg forstår ingenting lenger. Ikke deg, meg eller verden rundt oss. Jeg føler meg så forbanna maktesløs når jeg ikke orker å dra meg selv ut av den gjørma jeg har havnet i, fordi det handler om å vise litt styrke og dra seg ut av den. Men det fungerer visst ikke slik lenger. Jeg starter å forstå de gamle kattedamene, der de sitter alene med 13 katter i et hus på landet. De husker sikkert den gang de elsket noen og hjertet ble knust. Det er utrolig det, hvor langt tid man bruker på å stole på folk og hvor raskt et hjerte blir sykt.

Hadde jeg enda skjønt hvor jeg hadde deg, så hadde kanskje gått litt lettere? Jeg vet ikke, ikke, ikke.

2012 har hitill vært et dårlig år, med små glimt av glede. Som i januar da du holdt rundt meg på kjøkkenet ditt og jeg følte meg hjemme, la oss stryke ut minnene etter det øyeblikket. Kjøkkenet ditt, jeg lagde mat, du holdt rundt meg. Jeg følte som om jeg fikk ta en del av en evighet få er forunt, skjønner du nå hvorfor det er vanskelig å la deg gå? Du stjal hjertet mitt, og i det du gikk - glemte du klisje-nok-aktig å la det bli igjen. Jeg ville blitt med deg på reisen din om du hadde spurt. Men jeg antar du er for opptatt til å gå videre. Det er alle sin rett å gå videre med livet om man ønsker, men da beholder jeg retten til å sitte her litt til og savne deg i ensomhet. For jeg klarer ikke gå videre, ikke nå. Vi runder snart et år med å ha kjent hverandre og i halvparten av det året har jeg savnet deg. Det er ikke sunt, det er ikke noe jeg vil anbefale til andre, men det er livet mitt nå og det er jeg faktisk bare nødt til å akseptere, selv om det ikke er helt greit. Vi får vel ta den berømte tiden til hjelp, selvom jeg har sterk tvil til tiden. Den har ikke hjulpet meg stort i det siste.

Husker du hvor glad jeg var i deg? Husker du hvor glad du var i meg?

noreply@blogger.com (Sol Skipnes) — Wed, 23 May 2012 21:49:00 +0000

Før så vi hverandre inn i øynene, nå glipper de taket i meg før jeg ser bort. Jeg lurer på hva de ser de få sekundene. Jeg prøver å få et grep på hva du tenker, hva du føler, hva du har i hjertet ditt akkurat nå. De korte sekundene jeg ser deg i øynene før du river blikket bort fra meg. Jeg lurer på hva du tenker der og da, hva som glir forbi av minner. De siste månedene, de første månedene, de små øyeblikkene med glede eller vinterdagen i parken hvor vi la det dødt? Ikke dødt, men i dvale, på is, bare gjemt unna. Det ligger der fortsatt for meg og hamrer rett under brystkassen min, alle disse følelsene jeg ikke lenger vet hvor jeg skal plassere.

Jeg gir deg det du vil ha, jeg gir deg det så godt jeg kan. Men når du er så nærme, så nærme at jeg kan ta på deg - da er du lengst unna. Lengst unna meg og samtidig inne i hjertet mitt, rundt meg og overalt. Så jeg skjønner ikke lenger noen ting, klarer ikke lese deg, klarer ikke forstå deg og langt mindre meg selv. Så jeg ser på deg, i de korte sekundene jeg kan og hjertet hopper over et slag eller to - når du titter på meg, så knuser det litt innvendig når du ser bort. Når virkeligheten slipper inn. Jeg skal gi deg det du trenger, jeg skal gjøre mitt ytterste - det er bare litt vanskelig, for jeg skjønner deg ikke. Ikke i det hele tatt, men jeg burde kanskje bare gi det opp, for det er ikke lenger min rett til å skjønne deg. Bare gi meg tid, det går over en dag. Forhåpentligvis våkner jeg en dag uten å føle at virkeligheten slår meg rett ned.

Kanskje du en dag lar meg forstå deg i det minste, jeg vet ikke. Jeg vet nesten ingenting lenger.

//tekst: Sol Skipnes

I’m hoping at the gates, they’ll tell me that you’re mine

noreply@blogger.com (Sol Skipnes) — Wed, 23 May 2012 15:44:00 +0000

Feet don’t fail me now take me to the finish line. Oh my heart it breaks every step that I take
But I’m hoping at the gates, they’ll tell me that you’re mine. Walking through the city streets is it by mistake or design. I feel so alone on the Friday nights, can you make it feel like home, if I tell you you’re mine, it's like I told you honey

Don’t make me sad, don’t make me cry, sometimes love is not enough and the road gets tough. I don’t know why. Keep making me laugh, let’s go get high. The road is long, we carry on, try to have fun in the meantime. Come on take a walk on the wild side, let me kiss you hard in the pouring rain. You like your girls insane. Choose your last words, this is the last time, cause you and I, we were born to die

Lost but now I am found, I can see but once I was blind, I was so confused as a little child. Trying to take what I could get, scared that I couldn't find all the answers honey.

// photo: Flickr

// lyric: Lana Del Ray - Born To Die

noreply@blogger.com (Sol Skipnes) — Tue, 22 May 2012 20:02:00 +0000

Well, there ain't no luck in these loaded dice. But baby if you give me just one more try. We can pack up our old dreams and our old lives. We'll find a place where the sun still shines.

Du, nå har jeg all denne plassen igjen. Når jeg sover så sover jeg midt i en eng og jeg savner at det er trangt om plassen.

// photo: We <3 It

Don't be concerned, that's just the power of a breaking heart

noreply@blogger.com (Sol Skipnes) — Mon, 21 May 2012 18:53:00 +0000

Hun gikk så fort vekk fra ham, fordi det gjorde vondt å stå så nærme og være så langt unna. Kastet fra seg den ene tingen hun hadde å gi ham, fordi hun orket ikke sitte å se på den i flere dager og vite hun hadde noe som var hans. Det er for mye smerte i bildet når det gjør vondt å se på en ledning og alt hun ville si, ønsker å si - holdt hun inne, fordi hun visste at det ikke ville føre til noe godt å si dem høyt. Mest sannsynlig vet han alt hun ønsker å si, vel nesten alt. Så hun mer eller mindre løp vekk, mens pusten ble holdt og tårene kjempet tilbake. Hun har gjentatte ganger sagt det hun ønsker han skal vite. Men hun vet ingenting lenger, vel nesten ingenting. Hun vet hun ønsker en del av ham savner henne og hun vet hun savner han.

// foto: Unknown
// tekst: Sol Skipnes

My love is yours, but your love's not mine

noreply@blogger.com (Sol Skipnes) — Sun, 20 May 2012 15:39:00 +0000

Disse følelsene som river i hjertet og låser seg inn i rom. Disse følelsene som later som om det går greit, før de dukker opp og forteller de kun har vært dvale. "Vi lurte deg, lot deg slappe av, vi er her fortsatt og du føler like sterkt som du gjorde den dagen i vinter da hjertet ditt ble knust. Du føler fortsatt like sterkt som du gjorde sommeren i fjor og alt startet, julen du følte hjertet var helt. Vi er her fortsatt, men vi vokser bare sterkere - ikke svakere." Disse følelsene som gjør at jeg kun ønsker å lene meg inntill deg, høre stemmen din og sovne i armene dine igjen - de er der fortsatt og forteller at jeg savner deg. Jeg bare ... savner deg.

// foto: Unknown
// tekst: Sol Skipnes

ambivalent

noreply@blogger.com (Sol Skipnes) — Mon, 14 May 2012 18:18:00 +0000

"Don’t allow your wounds to transform you into someone you are not." 

- Paulo Coelho

// photo: Unknown

Sykehusrommene

noreply@blogger.com (Sol Skipnes) — Sat, 12 May 2012 11:38:00 +0000

I den tomme sykehusgangen finnes det to rom. I disse to rommene er det liv i små barn, men det er en veldig stor forskjell på disse rommene. For i det ene rommet har barnet blitt født for tidlig og leger, sykepleiere, jordmødre og alle i dette rommet gjør alt de kan for å redde dette livet. I det andre rommet har barnet blitt abortert, men barnet lever fortsatt, det puster, føler, hjertet slår og barnet er når 23 uker gammel. Men alle står bare å ser på og venter at barnet skal trekke sitt siste pust. Ser du forskjellene nå?

Jeg er for abort, dette er noe en kvinne selv er nødt til å avgjøre. Så man har tolv uker på seg til å finne ut om man vil ha dette potensielle livet man bærer i seg. Fra uke tolv til uke atten kan man fortsatt søke om senabort, hvis det er situasjoner som tilsier at dette ikke vil fungere. Morens liv er fare, barnet vil ikke overleve når det er blitt født. Andre grunner som abortnemda finner ut er tungtveiende grunner som er okei. Jeg er ikke den som vanligvis kritiserer en abort, men når abortnemda godkjenner aborter på barn som OVERLEVER den og deretter blir lagt for å dø, da føler jeg at jeg trenger å si noe. Det er synd at moren er ung, men det er dette barnet også - dette barnet pustet utenfor morens liv, og ble lagt for å dø, mens medisinsk helsepersonell så på. Det er et hån mot de barna som dør etter å ha blitt født for tidlig, et hån mot sorgen foreldrene til disse barna bærer på, det er et hån mot livet selv å la levedyktige barn dø.

Det er ikke greit og jeg ser jo nå så klart og tydelig at abortloven må undersøkes i sømmene. Det samme med abortklagenemda.

Jeg mener fortsatt at fri abort må være lov i landet, men abort etter uke 23, hvor man har midler til å redde barna som blir født for tidlig - det er ikke greit. Ikke så lenge det ikke er fare for mors liv eller barnet ikke kommer til å klare seg når det er født.

you're still the first thing that i think when they say 'make a wish'

noreply@blogger.com (Sol Skipnes) — Fri, 11 May 2012 23:50:00 +0000

I still love you, but in silence - cause I've lost the right to love you - we let it go, back there in the cold winter night. We lost it. But somehow after all this time have past, I'm still hanging on to what we were, and what we could be. Cause I still love you. Maybe more than before. And it's starting to kill me inside.

//photo: unknown
//text: Sol Skipnes

noreply@blogger.com (Sol Skipnes) — Fri, 11 May 2012 20:39:00 +0000

Midt i søkelyset, det du alltid har drømt om. Lyskasterene er sterke og du tripper av nervøsitet. Er jakken rett, er det støv på buksa, hvordan er sminken, håret og ikke minst smilet ditt? Ser de at du svetter på panna, at du har lurt dem. Du kjempet jo for å nå denne plassen og du vil ikke miste den nå.

Smil, smil, smil.
Eller fall, fall, fall.

"Fake it til you make it" Stemmene kommer tilbake, hvisker deg inn i ørene, klorer i ryggmargen din og bedrar deg. Du er ikke bra nok, hva er det du tror? Du har jugd deg til topps og du kommer til å falle. Men de visste hvem du var der de hjalp deg opp, hvorfor endre deg nå? Bli en av de som mister seg selv på veien.

Løgner, løgner, løgner.

På første rad sitter de, tvilerene. På andre rad også, tredje rad. Når du tenker deg om, de sitter alle overalt og du vet innerst inne at samtlige av dem ville ligget seg oppover om de kunne, dette gjorde aldri du. Kanskje hylte du litt, var rebell, danset for mye på bordene, gjemte deg bort noen ganger når du burde vært synlig. Du var litt for synlig når du burde vært stille. Du var slik du var oppdratt, brutal og naken. Ærlig og hjerteskjærende. Frekk og høflig.

Stillhet.

Du trer frem, lyskasterene blender deg - du blinker et par ganger, trer frem. De stirrer tomt på deg og der ser du det. De manglende sjelene. De kunne klatret over lik for å havne der du er, men du har verdigheten i behold og har aldri jugd deg noe som helst sted. Smil. Du klarte det.

11:11 comes twice a day because everyone deserve's a second chance

noreply@blogger.com (Sol Skipnes) — Thu, 10 May 2012 01:19:00 +0000

noreply@blogger.com (Sol Skipnes) — Wed, 09 May 2012 22:13:00 +0000

“I don’t know what they are called, the spaces between seconds– but I think of you always in those intervals.”

Salvador Plascencia

I don’t ask you to love me always like this, but I ask you to remember. somewhere inside me there’ll always be the person I am tonight.

noreply@blogger.com (Sol Skipnes) — Tue, 24 Apr 2012 21:13:00 +0000

Husk meg, der du om 20 år står og tenker tilbake på begynnelsen av 20-årene. Det eneste jeg ber om er at i utkanten av hjertet det, finnes det et eget lille rom for meg. En liten urørelig krok som får deg til å smile og tenke på meg. Om enn noen sekunder.

Den kjærligheten dere. Det er uforutsigbar, latterlig, herlig, hjerteskjærende, den tar pusten fra deg, river jorden under fra føttene dine og er det som får deg til å le i regnet. Den tar fra deg kontrollen og gjør deg usikker på alt du noen gang har trodd har vært redd. Rister opp virkelighetsbildet og får deg til å måtte bitene på plass igjen. Den hjemsøker deg og vet alltid hvor du er. For det er en sannhet i denne verden og det er at kjærligheten klarer du ikke kjempe deg unna. Du vil tape hver gang.

Jeg hadde en sånn spesiell person, en som fikk meg til å smile på bussen, en som fikk meg å smile fordi navnet hans ble nevnt, fikk meg til å miste pusten hver gang jeg så han og hver gang telefonen pep, kastet jeg meg over den i håp om at det var fra han. En jeg tenkte på hele tiden og alltid ville være inntil, en som holdt meg varm når jeg frøs og en jeg hørte hjerteslagene til der jeg lå inntill han, mens jeg håpet morgendagen ville vente noen timer til før den dukket opp i horisonten. En jeg holdt hender meg, og håpet hver dag at jeg fikk tilbringt ekstra tid med han.

Eventyret vårt skulle være mange kapitler fylt med kjærlighet, den første krangelen, rydde opp i den første krangelen, sene kvelder, masse vin, bøker, musikk, mat, stjerner, hav, turer langt vekk herifra. Eventyret vårt mistet mange av disse tingene. Eventyret vårt sluttet altfor raskt, men man kan ikke skrive en historie for to alene.

Jeg drikker vin alene, leser bøker alene, hører på musikk alene og ser på stjerene alene, mens jeg håper du nå og da ser på dem du også. Den følelsen av å elske og bli elsket får det til å kile i tærne, magen og hjertet dunker fort som "dunk-dunketi-dunk-dunk-dunk" den får deg til å smile når du er sint, og den får deg føle at alt er i orden og verden er perfekt.

Eventyret vårt har laget det siste kapittelet og eventyret vårt klandret oss for at det ikke ble lengre. For det skulle blitt lengre, men det var da og ikke nå. Nå er det ikke noe eventyr, sene natter, hjerteslag, kalde kvelder å krype inn i armene dine på. Ingen flere måter å bli kjent på, utforske hverandre og verden. Ingen flere latteranfall, studiedager, hemmeligheter, turer ut og ikke noe mer oss. Nå er det deg der og meg her. Det er trist og veldig uplanlagt, til tross for at ingenting noengang var planlagt. Men det gjør vondt.

Selv om hjertet mitt sakte heles igjen, så angrer jeg ingenting. Selv ikke ukene etter med hovne øyne etter timesvis med gråt og tomme dager. For jeg har følt meg så bra og lykkelig. Jeg har gått på skyer og lært at hjertet mitt, det er visst ganske brukbart det og ikke damaged goods. Hjertet mitt er ikke helt, ikke nå, men brått en dag så er det helt. En dag vil jeg finne en som fyller hjertet mitt og en jeg kan fortelle hemmeligheter til, en jeg kan drikke vin med og le med. Det blir nok ikke deg, hjertet mitt har startet å se det og til tross for at hun fortsatt er litt sint for dette, så starter hun nå jobben med å hele seg igjen. Selv om hun nå og da raser opp i frustrasjon, så roer hun seg ned. For hun vet hun må hele seg opp og da, da skal hun elske igjen. På samme måte som før.

I hjertet mitt er det en urørlig krok, et eget lite rom for deg og meg. Og om ingenting annet skjer, om verden bringer oss til to forskjellige steder og vi finner nye så vit at jeg kommer til å stirre opp mot stjerene og tenke på deg. For noen ting er for fine til å glemme.

//tekst: Sol Skipnes

//foto: 1, 2

Kjære lille hjertet mitt

noreply@blogger.com (Sol Skipnes) — Tue, 17 Apr 2012 16:52:00 +0000

Hei du hjerte, ditt ustyrlige hjerte, viltre, rastløse, vakre og bankende hjerte. Du vet hvem jeg er gjør du ikke? Du lytter aldri til meg for jeg er fornuften, den du avskyr mest av alle. Den som alltid skal gjøre hva som er rett, den som aldri vil ta sjanser for jeg ser konsekvensene av dem, den du hater. For du er så pulserende og levende, du er så opptatt av å elske at du ikke orker høre når jeg prater. Jeg prøver så ofte å kontrollere deg, noen ganger til vårt eget beste og noen ganger fordi jeg liker ikke selv å miste kontrollen - så jeg gjør meg selv til herskeren over følelsene, men du sniker deg inn og overbeviser meg. Får meg til å legge meg i en dvale, mens du spirer om av sommerfugler, forelskelser, sene kyss og latter.

Men nå er det nok.

Jeg har latt deg herje fritt nå, men nå starter jeg å bli sliten - virkelig sliten. For du holder fast på ting du ikke lenger har noen som helst rett til å holde fast på. Du er ikke klar for å gi slipp, for du er et helt hjerte og dermed går du aldri inn i noe med bare halve deg til stede. Du går inn for å være med til slutten, for å bygge liv og for å skape noe for deg. Du ser aldri lengre frem i fremtiden enn uken etterpå, fordi det er der spenningen ligger, hvor havner vi til slutt. Hvor vil den magiske andre føre deg, hvor vil du føre den magiske andre og hvor våkner vi opp til slutt? Det er det som er så fint med deg, for selv om jeg holder tilbake så slenger du deg ut i det og lar følelsene rase avgårde. Du, kjære hjerte. Du setter aldri en fot forsiktig inn i noe, skal du ut i noe så tar du mageplask ut i det så alt flyter overende. Så tenker du ikke på at det er en morgendag, du bare flyter av gårde i det du ønsker skal bli evigheten.

Men morgendagen har kommet nå.

Fornuftig som jeg er, så er også en av mine svake sider at jeg hoverer. Visste jeg det ikke, du lot deg selv bli altfor lykkelig. Beklager, jeg vet jo hvor vondt du har det, der du sitter igjen og ikke helt skjønner hva som skjedde. Der du sitter igjen og skraper sammen biter og limer dem sammen igjen, så til slutt blir et skjørt lite hjerte som ikke tåler så mye herjing med en gang. Nå har du sittet der en god stund, i mørket, alene og kvernet tankene dine om og om igjen. Kastet deg selv i veggene og forbannet gudene du ikke vet om eksisterer. Grått deg i søvn og sett fraværende på verden. Smilt falskt og sverget feil. Du har gått i sirkler i evighet og latt verden passere forbi vindusruten din. Nå setter jeg foten ned. Dette er ikke greit lenger og du vet det. Du har prøvd og prøvd, prøvd å prate, skrive, fotografere, sove og la tiden passere. Men kjærligheten er ikke en dans for en, ikke denne dansen.

Men jeg skal ikke tvinge følelser på deg.

For du gjør som du vil lille venn, men jeg setter foten ned nå. Plastre deg selv opp og gå ut. Lev litt i sommerdagene, for dette er din evighet. Smil når du ønsker og brått en dag, så kanskje smiler du uten tvang, så ler du uten en følelse av anger. Brått en dag så våkner du opp og innser at tankene ikke har streifet dette vakre, men samtid så såre minnet av det som var på hele fem dager. Da er du på god vei til å bli hel igjen.

Hjertelig hilsen
fornuften

tekst// Sol Skipnes
foto// Citati

I bet we could have made a bunch of sweet memories

noreply@blogger.com (Sol Skipnes) — Tue, 17 Apr 2012 00:18:00 +0000

Du... Ikke tenk på det.

Love, this place is haunted, the walls are staring back at me

noreply@blogger.com (Sol Skipnes) — Mon, 16 Apr 2012 20:07:00 +0000

Instagram dere, jeg henger visst litt etter. Men det er ikke så ille som først antatt.

foto// Sol Skipnes

mandagsliste

noreply@blogger.com (Sol Skipnes) — Mon, 09 Apr 2012 21:09:00 +0000

Man kan si jeg har en mangel på fantasi nå om dagen, men jeg er bare litt tom og jeg elsker lister. Så her er nok en liste. Denne er stjålet fra Maria Vinterblomst.

1. favorittplasser?
den plassen jeg først kom på er jeg ikke lenger i posisjon til å si at er favorittplassen min
så det blir definitiv skipnes.

2. favorittfarge?
svart og havblått

3. samler du på noe?
colakorker fra glassflasker

4. favorittblomst?
jeg har alltid vært glad i roser og når jeg var liten elsket jeg å plukke blomster
så jeg må jo si markblomster og løvetann.

5. favorittlukt?
den første tankten jeg fikk her er heller ikke lov til å være favorittlukten,
lukten etter regn er fin på en varm sommerdag, jeg starter å like hvordan kaffe lukter og nyklippet gress og nybakte ting.

6. om du skulle få en medalje for noe akkurat nå, hva skulle den vært for?
at jeg puster (jeg starter å innse hvor deprimerende jeg er nå om dagen)

7. den første tingen du tenker på når jeg sier “rød”?
rødvin

8. hvilken radiostasjon hørte du på senest?
radio norge tror jeg det er. det er den radiokanalen jeg har på når jeg bader.

9. hva liker du best på rommet ditt?
bøkene, kameraene og printeren min.

10. om du kunne fly, hvor skulle du fløyet først?
london, paris eller new york. alt ettersom hvordan humøret var der og da

11. favorittplanet?
saturen fordi den har sånn fin ring rundt seg.

12. sover du på en spesiell måte?
på siden

13. favorittnavn som ikke er ditt eget
elise, saga, madelen, marco, varg, emma, luna

14. hvilken by er den fineste du vet?
den eneste jeg kommer på her og nå er paris. jeg har vært der en gang, en dag og jeg tror jeg ville nytt det så mye bedre nå enn da jeg var 14 og stresset. jeg har fortsatt mange byer å undersøke her i norge, for alt jeg vet kan den fineste være gjemt her i landet uten at jeg har sett den ennå.

om det er lov å ta med byer jeg ennå ikke har sett i virkeligheten, men kun på bilder så må jeg også si london og new york.

15. hva heter filmen du sist så?
harry potter and the deathly hallows part I,
men etter det har jeg sett på flere serier hvor den siste er dawsons creek og det er fordi HIMYM, The Vampire Diares og Greys Anatomy ikke har kommet med nye episoder ennå.

16. hva ser du om du ser til høyre?
mister sony og herr kamerastativ

17. hva gjør deg glad akkurat nå?
drømmer

18. hva slags vær er det hos deg akkurat nå?
regn og mørkt

19. hva var det siste du spiste?
spareribs og chips

20. hva liker du best med deg selv?
smilet mitt, når jeg først smiler, panneluggen og øyefargen jeg får etter jeg tar på mascara

21. hvilke land har du vært i?
norge, sverige, danmark, finland, belgia, frankrike

22. det siste du kjøpte?
sånn mel til snickersbrownies. har ikke fått laget den da.

23. hva stod det på den siste sms’en du fikk?
"slutt på batteriet her. vi får snakkes senere. god natt :-)

24. det siste noen sa til deg?
merkelig, jeg la nettopp på telefonrøret men har glemt det.

25. hva er du flink til?
å skrive

26. favorittsitatet ditt?
"dealing with backstabbers, there was one thing I learned. They're only poweful when you got your back turned" (eminem)

"å minnes de døde er å huske dem slik de levde" (lars saabye christensen)

"if being sane is thinking there is something wrong with being different. I'd rather be completly fucking mental" (angelina jolie)

27. hva lengter du mest etter akkurat nå?det kan jeg så ikke si
men det jeg lenger nest mest etter er sommer, ordentlig sommer.

28. hva har du som ringelyd? 30 seconds to mars - the kill

29. favorittfilmkarater?
vanskelig å si. det er ingen jeg umiddelbart kommer på så kanskje jeg ikke har sett DEN filmen ennå.
er forøvrig veldig glad i Lisa fra Girl, Interrupted

30. hva er viktigst for deg?
kreativitet og kjærlighet.

Hvis jeg var

noreply@blogger.com (Sol Skipnes) — Sun, 08 Apr 2012 18:31:00 +0000

Det er mange ting jeg skulle ønske jeg var. Denne har jeg lånt fra Rewriting Fairy Tales.

Hvis jeg var et land, ville jeg vært Frankrike.
Hvis jeg var en måned, ville jeg vært Juni
Hvis jeg var en dag i uken, ville jeg vært lørdag.
Hvis jeg var et dyr, ville jeg vært hund.

Hvis jeg var en retning, ville jeg vært Sør.
Hvis jeg var en ting, ville jeg vært drømmefanger.
Hvis jeg var en tid på døgnet, ville jeg vært natt.
Hvis jeg var en følelse, ville jeg vært kjærlighet.

Hvis jeg var en drikke, ville jeg vært tequila.
Hvis jeg var et tre, ville jeg vært kirsebærtre.
Hvis jeg var en blomst, ville jeg vært forglemmegei.
Hvis jeg var en årstid, ville jeg vært sommer.

Hvis jeg var et instrument, ville jeg vært en gitar.
Hvis jeg var en farge, ville jeg vært svart.
Hvis jeg var en værtype, ville jeg vært nordlys.
Hvis jeg var en frukt, ville jeg vært bringebær.

Hvis jeg var en lyd, ville jeg vært vindsus.
Hvis jeg var en smak, ville jeg vært bitter.
Hvis jeg var en sang, ville jeg vært white blank page.
Hvis jeg var et ord, ville jeg vært drøm.

//foto: 1, 2, 3, 4,

The story of us

noreply@blogger.com (Sol Skipnes) — Mon, 02 Apr 2012 20:38:00 +0000

I used to think one day we'd tell the story of us, how we met and the sparks flew instantly,
People would say, "They're the lucky ones." I used to know my place was a spot next to you,
Now I'm searching the room for an empty seat, 'Cause lately I don't even know what page you're on.

Oh, a simple complication, miscommunications lead to fall-out. So many things that I wish you knew,
So many walls that I can't break through. Now I'm standing alone in a crowded room and we're not speaking, and I'm dying to know is it killing you like it's killing me, yeah? I don't know what to say, since the twist of fate when it all broke down,
And the story of us looks a lot like a tragedy now.

How'd we end up this way? See me nervously pulling at my clothes and trying to look busy, and you're doing your best to avoid me. I'm starting to think one day I'll tell the story of us, how I was losing my mind when I saw you here, but you held your pride like you should've held me.

Oh, I'm scared to see the ending, why are we pretending this is nothing?I'd tell you I miss you but I don't know how, I've never heard silence quite this loud. This is looking like a contest, of who can act like they care less, but I liked it better when you were on my side. The battle's in your hands now, but I would lay my armor down, if you said you'd rather love than fight. So many things that you wished I knew.

// tekst: The story of us (by Taylor Swift)
// foto: 1,2, 3