Du,

Ingenting har endret seg. Jeg teller dagene og ukene fortsatt. Nå sier jeg det bare ikke høyt. Det er ikke lov lenger å si det høyt, nå skal jeg ha kommet meg videre. Men jeg står helt stille og idet jeg beveger meg et skritt sakte fremover så er det et minne, en duft, en tanke eller en annen difus ting som drar meg tilbake. Tilbake til start. Så jeg står helt stille. Vil ikke helt bevege meg. Tenker om jeg står lenge nok så vil det endre seg, nye sjanser vil komme og man kan starte på nytt.

Jeg vet så unektelig godt hvilken dag som kommer i morgen. Dagen er så klar for meg at jeg egentlig vil sove meg igjennom den, sove en uke til. Men om jeg sitter helt stille og ikke beveger meg, så er det som om ingenting har endret seg

Du,
jeg vet ikke lenger jeg. Hva som er greit å si og hva som ikke er greit. Så jeg sitter her litt til i stillhet og håper.