Det finnes mange ting man lærer seg å leve uten, man lærer seg å gå alene, le alene, danse alene og være alene. Man tenker ikke på at man er ensom, fordi det er ikke noe man savner. Man synes det er teit å holde hender. Så kommer det noen, en person man innser man kan risikere å savne, en man liker å holde hånden til. Så man gir det man kan, gir det man orker. For gir man noe mer så vil man være fortapt i alle følelsene man en gang har klart å leve alene på. Det tar ikke lang tid før man bare synker inn i det, innser at man har lært seg selv opp feil og man skal ikke være alene. Fordi hånden din passer så perfekt inn i hans, når han smiler så hopper hjertet over et slag og man kan sovne til stemmen hans fordi den roer seg ned. Plutselig ønsker man å høre timesvis med eventyr og man glemmer alt av planer. Alle ideer man hadde tidligere er satt på pause, fordi nå handler det kun om her og nå. Resten av verden kan man ta når den kommer, den kommer tidsnok og man tar den sammen.
Man tenker på alle tingene man nå ønsker lære. Lære å kjenne en person og se verden med nye øyne. Plutselig har man en man kan snakke med om alle tingene man aldri har kunnet sagt til noen og man forbereder seg til å snakke om alt. Man forbereder seg på å legge planer fordi man nå ønsker det. Det finnes nå mer ting i verden å gjøre enn å danse alene. Verden er bedre når man er to. Alle små kommentarer her og der suger man til seg fordi man ønsker de skal bli virkelige. Du ønsker nå at det skal bli dere to og selvom tanken aldri har streifet hvite hus med stakittgjerder så er det nå et bilde helt ytterst på synsnerven som man ikke lenger ønsker å jage bort. Fordi man ser en fremtid.
Før du vet ordet av det hjemsøker bildet deg og selvom hånden din passer perfekt i hans så er den ikke lenger der. Plutselig er du tilbake alene og selvom du i alle år har klart å danse alene og man fortsatt husker stegene så vil du ikke. Fordi det gir ikke den samme følelsen. Det gir ikke sommerfugler i magen, men fortsatt er dem der hver gang du tenker på han og hver gang telefonen lyser. Du håper at det er han, men du har fortsatt ikke hørt noe fra han og nok en gang gjør det vondt. For hver morgen tenker man at det er en mareritt. Og det er et mareritt å våkne opp alene, men et mareritt du må leve igjennom. Alle timene og dagene må du fortsatt igjennom.
Og vinteren er hard og kald når jeg ikke lenger kan holde hånden hans.
0 har vært innom:
Legg inn en kommentar