Det verste er; det verste er å ikke kunne ringe når jeg ønsker. Brått har jeg ingen å ringe. Det er ingen å sende tekstmeldinger til. Å spørre om hvordan det går, hva man har gjort i løpet av dagen og om når vi skal møtes. Det er ikke lenger lov. Brått har jeg så mye å fortelle om, så mye ting jeg ønsker å høre. Så mange ting jeg aldri tok meg tid til å spørre om, for jeg hadde all verdens tid. All verdens tid til å høre om det som hadde skjedd før jeg kom inn i livet.
Men ikke nå lenger.
Nå er det stillhet og alle spørsmålene, tankene og planene kverner rundt i mitt eget hode. Til min egen forargelse. Det ligger der, venter på å komme ut. Men det er ingen å rette tankene mot. Jeg får ikke lov. Så jeg skriver, skriver i boka, skriver her og skriver meldinger i håp om at alt skal endre seg. De meldingene som blir sendt får ikke svarene jeg ønsker og dermed starter man helt på nytt igjen. Starter på nytt med å innse at det er over. Starter på nytt med å fokusere på å puste. Starter på nytt med å fortelle en selv av det går over, det vil gå over. Men det gjør ikke det. Jeg lyver. Det går ikke over. Ikke nå, ikke på lenge. Men det er det eneste jeg kan si til meg og alle andre for ellers vil det bli vanskeligere å puste.
Det er ikke lenger min rett.
Jeg har fortsatt så mange spørsmål, så mange tanker, så mange ideer og jeg lurer fortsatt på hva dine spørsmål, tanker og ideer er. Jeg vil at det skal endre seg, at det skal gå tilbake og være som det var. Jeg håper fortsatt at det bare er vinteren som gjør det og at ting vil endre seg om noen dager og at man kan møte vinteren sammen igjen. Vente til sommeren og være klar for det. Være forberedt. Jeg ønsker ikke at det skal stoppe nå. Ikke skal være noe mer. For jeg tror fortsatt det ikke er over. Jeg må fortelle meg det, for ellers klarer jeg ikke å puste. Men jeg er redd jeg lurer meg selv og at jeg må komme meg gjennom vinteren og møte sommeren alene.
Jeg ønsker så inderlig at det endrer seg.
0 har vært innom:
Legg inn en kommentar